Tung tids tale

Forfatter: Olaug Nilssen

Utgitt: 2017

Sjanger: Roman

Tung tids tale er en sterk, sår og vakker historie om å være mor til et barn med autisme. Nilssen skriver virkelig godt. Vi forstår og kjenner på mye mer enn det som blir sagt. Ved første øyekast ser boka liten og lett ut, men så feil kan man ta. Vi er med på kampen mot diagnosesamfunnet og byrokratiet, og kampen for å få hverdagen og familien til å gå rundt. Kampen for å få på en gummistøvel, eller å gå en tur. Kampen å si "eg elskar deg", gang på gang, uten å høre det tilbake. Dette er en roman om grenseløs morskjærlighet, og samfunnet rundt som stadig setter den på prøve.

Ettersom jeg studerer for å bli lærer, og skal jobbe med barn og ungdom, traff boka meg kanskje litt ekstra. Den ga meg påfyll, og satte i gang tanker jeg ikke hadde tenkt før. Det føltes viktig å lese den. Jeg vil anbefale denne kraftfulle lille romanen til alle som er i yrker eller situasjoner der de er i kontakt med barn og unge som er litt annerledes. Kanskje føler du også at du har gjort noe viktig etter å ha lest den.

– Dea ♔

Svikne dagar

Forfatter: Elena Ferrante
Utgitt: 2002 (på italiensk)
Sjanger: Roman

I Svikne dagar møter vi Olga som blir forlatt av mannen sin. Hun sitter alene igjen med to barn og en hund, mens mannen Mario begynner et nytt liv med en yngre kvinne. Elena Ferrante skriver sårt, intenst og rått. Olga vaier mellom å være bitter, fresende sint, desperat, sårbar og oppgitt, samtidig har hun bestemt seg for å ikke gå til gunne. Vi følger kampen hennes for å få hverdagen til å gå rundt, og det er en kamp verdt å følge.  Boka er oversatt til nydelig nynorsk, og er på så vidt over 200 sider.

Denne lille psykisk intense og nydelige boka bør du absolutt få med deg!

– Dea ♔

Morgon og kveld

Forfatter: Jon Fosse

Sjanger: Roman

Utgitt: 2000

Morgon og kveld er en veldig spesiell roman om liv og død. Det meste av handlingen foregår inne i Johannes, hovedpersonen. Vi følger han fra fødsel til død, først fra farens synspunkt og deretter fra Johannes'. Når Johannes dør går han gjennom viktige hendelser i sitt eget liv, og flere indre monologer finner sted. Boka er preget av nøye gjennomtenkt oppsett, tegnsetting og gjentakelser. Ei bok som absolutt er verdt å lese, men som også krever en del refleksjon og analyse, noe det meste skrevet av Jon Fosse gjør.

– Dea ♔

Få meg på, for faen

Forfatter: Olaug Nilssen
Sjanger: Roman
Utgitt: 2005

Få meg på, for faen er ei ungdomsbok som omhandler ønsket om å bryte ut av gamle og kjedelige rutiner. Boka består av tre fortellinger. Vi møter studenten Maria som jobber deltid som vaskehjelp mens hun venter på at noen skal oppdage henne og gjøre henne til kjendis. Den yngste vi møter er Alma, som sliter med å forstå og kontrollere sin egen seksualitet. Sist men ikke minst møter vi kona til Sebjørn som drømmer om å bli satt pris på i en fast jobb. Alle tre hører til i den fiktive bygda Skoddeheimen som kan minne om Førde.

Kona til Sebjørn får mest plass i boka, og nevnes aldri ved navn. Hun og Sebjørn har åtte unger, blant dem Maria som studerer sosiologi i Oslo. Kona til Sebjørn føler ikke at familien hennes verdsetter arbeidet og omsorgen hun yter. Hun reiser til Oslo for å demonstrere mot nedleggelsen av Skoddeheimen nepeforedeling AS, en bedrift som egentlig ikke står i fare for å bli nedlagt.

Bokas tittel peker mot ønsket om å leve et spennende liv, men også, spesielt i Almas tilfelle, noe seksuelt. Hvis jeg måtte beskrive boka med et ord måtte det bli merkelig. Måten den er skrevet på, og fortellingen om kona til Sebjørn er det jeg likte best ved boka. Ikke minst er den skrevet på nynorsk, noe jeg liker veldig godt. Det er også laget film av boka, der hovedfokuset er lagt på Almas fortelling. Her er kona til Sebjørn blir bare så vidt nevnt.

Boka kan like gjerne leses av voksne som ungdom, men vil da antageligvis leses på en annen måte. Hvis du bare har sett filmen synes jeg du bør lese boka, fordi, som bøker ofte er, var den bedre enn filmen. Liten og rask å lese er den også.

– Dea ♔

Fuglane

Forfatter: Tarjei Vesaas
Sjanger: Roman
Utgitt: 1957

Fuglane er et av Vesaas' mest kjente verk. Romanen handler om 37 år gamle Mattis som bor hos sin tre år eldre søster, Hege. Deres forhold er svært spesielt og nært, men endres mot slutten av romanen når en tredje person kommer inn i forholdet. Det er mange aspekter ved denne romanen som er interessante å fokusere på. Likevel er Mattis som person, og i kontrast med andre, kanskje spesielt interessant. I denne analysen vil jeg derfor se nærmere på hvordan karakterene i romanen blir skildret, samt hvordan fortellerteknikken er med på å forme dem.

Fortellingen starter i landlige omgivelser. Vi får verken vite hvor eller når handlingen finner sted, men flere av naturskildringene kan minne om Telemark, der Vesaas selv holdt til. Her møter vi Mattis og Hege, som vi tidlig skjønner har et spesielt forhold. Når vi etter hvert får vite alderen deres skjønner vi at det er noe avvikende med forholdt. Det kan minne litt om et forhold mellom mor og sønn. Mattis, som er en 37 år gammel mann, er helt avhengig av Hege. Han er yngre mentalt enn enn han er fysisk, har ingen form for inntekt og lever i sin egen symbolverden. Hovedkonflikten i romanen er kollisjonen mellom Mattis sine to verdener, den ytre og den indre verden. Dette forteller oss også mye om Mattis. Den ytre verden beskrives som monoton og rutinepreget, og er en verden Mattis ikke har noe større ønske om å være en del av. Likevel prøver han for Heges skyld. Han er klar over at han er en byrde for søsteren sin, og ønsker ikke Hege annet enn godt. Mattis får seg en jobb ute på en turnipåker, men holder ikke på denne særlig lenge. Den rutinepregede verden blir for mye for han. Mattis kjeder seg, og kanskje er han også litt lat. Han viser likevel en viss interesse ovenfor et kjærestepar som også jobbe ute på åkeren, og undrer seg over hvordan de kan jobbe i så mange timer i strekk uten å kjede seg. Senere i romanen starter han også sin egen ferjevirksomhet, uten særlig hell.

Mattis sin symbolverden er en svært sentral del av fortellingen. Dette ser vi også i tittelen på boka som har fått navn etter et av romanens mest sentrale symboler. For Mattis har alt symbolsk mening. Han utvikler et spesielt forhold til rugdetrekket over huset, og til en fugl som han mener kommuniserer med han på et unikt språk. Deres "evige vennskap" brytes når rugda blir skutt. Mattis, som har fortalt en jeger om rugda, føler sterk skyld for fuglens død. Han ser også på rugdas død som et tegn på Heges død. Når lynet etter dette slår ned i et av de to ospetrærne som har navn etter søskenparet blir Mattis desperat etter å finne ut hvilket av de to trærne som har blitt truffet. Er begge disse hendelsene et tegn på at Hege dø? Både rugda og ospetreet viser seg derimot å være prolepser mot Mattis sin død, og ikke Heges.

Som nevnt tidligere er Mattis mye yngre mentalt enn fysisk. Han er en enkel, tilbakestående mann. Dette undertrekes, utenom han totale avhengighet av Hege, spesielt av to ting. Mattis er livredd for tordenvær. Han gjemmer seg hver gang tordenværet kommer, og blir også veldig engstelig når han er ute og været blir tyngre og mørkere. Utenom tordenværet peker hans hyppige kjøp av drops mot en lav mental alder. Kjøpmannen vet hva han skal ha før han har sagt det, og gir han også drops uten at han betaler for seg. Han oppfører seg, og handler som et barn i flere situasjoner. Dette ser vi også eksempel på når han slår seg vrang og på trass spiser en fluesopp forran Jørgen, eller når han sutrer og skriker når Hege er mer sammen med Jørgen enn med han.

Mattis sin motpart er Hege. Hun er en sterk og stødig kvinne, som vet hvordan hun skal håndtere Mattis. Hun har, antageligvis, levd sammen med Mattis hele sitt liv, og deler ikke den samme entusiasmen over de små tingene i livet som Mattis har. Hun hører til i den rutinepregede hverdagen som Mattis ikke orker. De sterke symbolene har heller ingen effekt på henne, verken den døde rugda eller ospetreet. Hege jobber hardt for dem begge, og hun er Mattis sin klippe. Hege er den første, og også den eneste, Mattis forteller noe til. Hun lytter, nikker og roer han ned. Det er viktig for Mattis å dele sin verden med Hege, og det er også derfor det skjærer seg da Jørgen kommer inn i bidet. Jørgen, som kommer inn i forholdet på grunn av Mattis, blir en stor glede for Hege. Etter mange år med bare Mattis har hun endelig funnet en som kan sette pris på henne på en ny måte. Jørgen endrer også Heges måte å være på ovenfor Mattis. Der hun før var mer eller mindre likgyldig, insisterer hun nå på hvordan Mattis skal oppføre seg, og på hva han skal gjøre. Mattis føler at han mister Hege til Jørgen og bygger opp et slags hat mot tømmerhoggeren. Jørgen og Mattis kommer først ganske godt overens. Jørgen er en hyggelig og snill mann, som behandler Mattis med respekt. Han setter likevel Mattis på plass etter som de blir bedre kjent, noe Mattis takler dårlig. Blant annet tråkker Jørgen over en grense når han drar Mattis ut av skjulestedet sitt mens det tordner. Hege, som før har respektert Mattis sin frykt, gjør ingenting.

Når Mattis forstår at forholdet med Hege ikke vil bli som før setter han livet sitt i naturens hender, ettersom han fortsatt er overbevist om at alt har en mening. Mattis, som ikke kan svømme, må her være ganske desperat etter å bli sett og ønsket. Han venter også ganske lenge før han gjennomfører planen sin, og venter nesten på at Hege skal gjennomskue den og stoppe han. Den psykologiske siden ved Mattis blir derfor en viktig og interessant del av boka. Denne siden forsterkes av måten fortellingen blir fortalt på.

Romanen blir fortalt i tredjeperson, og har intern fokalisering. Fortelleren er altså autoral, ekstern og allvitende i forhold til Mattis. Vi ser verden gjennom Mattis sine øyne, og vi vet hva han tenker. Vi får følelsen av å kjenne Mattis veldig godt, nesten være en del av han. Vi føler sympati med Mattis, men klarer likevel å se hvordan de andre karakterene har det i forhold til hovedpersonen. Romanen er stort sett scenisk fortalt, og leser får vite alt som skjer i de sommermånedene vi følger søskenparret. Det er likevel noen ellipser som er med på å korte ned romanen ved å utelate uviktige hendelser. Romanen har singulativ frekvens, og forteller det som skjer kun en gang. Språket er svært minimalistisk, og passer godt til Mattis' måte å være på. Dette blir en måte å understreke Mattis sin enkelhet på. Det at språket er så enkelt gjør det kanskje også lettere å forstå alle de tunge symbolene romanen inneholder.

Alle de ulike sidene ved romanen gjør at den litteraturhistorisk kan plasseres flere steder. Språket i romanen gjør at vi kunne plassert den under nyenkelheten. Likevel kjennetegnes nyenkelheten av sin mangel på tunge symbol, noe som i Fuglane er svært sentalt. Uten om språket kan vi legge merke til at romanen har flere modernistiske trekk. Følelsen av å være fremmed, annerledes og alene vokser mot slutten av romanen. Den interne fokaliseringen gjør også at subjektet, altså Mattis, står i sentrum av fortellingen og preger hvordan leseren oppfatter verden. Vi får også skildret "det ubevisste sjeleliv" gjennom Mattis. Temaet i teksten peker derimot mer mot mer mot nyrealismen, både på grunn av den psykologiske skildringen av Mattis og fokuset på etiske og moralske spørsmål. Som flere av Vesaas sine romaner inneholder Fuglane en evnesvak karakter (såkalt Tuste-motiv), her Mattis, noe som blant annet trekker fram spørsmål rundt menneskeverd.

Fuglane er en roman som preges av symbolbruk, minimalistisk språk og intern fokalisering. Kontrasten mellom Mattis' indre og ytre verden, og kontrasten mellom Mattis og Hege er viktige aspekter for å forstå romanen. Kollisjonen mellom de to verdenene, og Jørgens inntrengelse i Mattis og Heges spesielle forhold, gjør at Mattis sin verden smuldrer opp. Symbolverdenen følger Mattis helt til siste slutt. Det minimalistiske språket og Mattis' enkelhet utfyller hverandre, og den interne fokaliseringen gjør at vi blir en del av Mattis sin verden. Vi forstår hvorfor han tar valgene han tar og føler med han når han tror og føler at han er alene i verden. Leser klarer likevel å tenke hvordan de andre karakterene har det, og hva de for eksempel vil tenke om at Mattis tar sitt eget liv.

– Dea ♔

Bondestudentar

Forfatter: Arne Garborg

Sjanger: Roman

Utgitt: 1883

Bondestudentar handler om Daniel Braut som får muligheten til å studere. Vi følger han fra han er barn, til Latinskolen og videre gjennom studietiden ved universitetet. Romanen skildrer motsetningen mellom bønder og embetdmenn, samt de utfordringne som kommer med når Daniel flytter fra landet til byen for å studere. Daniel er en klar og evnerik gutt, men han har også noen mindre positive egenskaper. Blant annet er han lat, dårlig med økonomi og han blir stadig vekk full. Han reflekterer mye rundt hva som er rett og galt, og hvilke valg han bør ta. Daniel tar flere dårlige valg, sviker bøndenes idealer og blir etter hvert rotløs og uselvstendig. Han er likevel aldri vond med vilje, bare vag og lat. 

Garborgs roman plasseres gjerne under naturalismen grunnet Daniels manglende evne til å bryte ut fra miljøet han har vokst opp i og til å passe inn i embetsmannkulturen. Arv, kulturell bakgrunn og miljø er bestemmende faktorer for Daniels utvikling. Romanen kan kategoriseres som anti-romantisk, anti-borgerlig og anti-idealistisk på grunn av måten den legger vekt på det materielle og trivielle (enkle/banale) fremfor det ideale og åndelige. Blant annet skammer Daniel seg over sin egen bakgrunn, og prøver å skjule hvor han kommer fra ved å endre navn og språk. Likevel er ikke boka bare dyster og trist, men også noe humoristisk skrevet. Mye av Bondestudentar skal være bygd på Gardborgs egne erfaringer som bondestudent.

I første omgang kan romanen minne om en dannelsesroman ettersom vi føler Daniels personlige utvikling fra han er barn til han blir voksen, men fordi Daniel ikke ender opp som noen «dannet» og «moden» mann i løpet av de 13 årene vi følger han og fordi historien ikke ender godt, ligger den nærmere en desillusjonsroman/ avviklingsroman. Romanen blir en eksempelhistorie til skrekk som peker på et samfunnsproblem. 

Verket har en autoral forteller som står utenfor handlingen, og intern fokalisering hvor vi får verden beskrevet slik Daniel ser den. Hele boka har noe ironisk over seg, og mye av ironien går over Daniel via fortelleren. Leseren føler ikke noen sterk sympati med Daniel, som utvikler seg til en vag klassesviker. Ved hjelp av det litterære språket «ber» forfatteren om en lesning der poenget er verken innlevelse eller antipati, som gjør veket til en type ny litterær kode. Dette gjør at fokuset går over til de klassebestemte og sosioøkonomiske forholdene som boka skildrer, noe som er poenget med boka. Trekker man også linjer til den Daniel man finner i Bibelen, som ble kastet i løvehulen men fortsatt holdt fast ved sin tro, sine overbevisninger og sine meninger, blir Daniel i Bondestudentar en total kontrast. Vi møter Daniel igjen i to av Garborgs senere romaner (Mannfolk og Hjaa ho Mor).

Refleksjonene til Daniel er det aspektet som jeg satte mest pris på når jeg leste boka. Mange av tankene kan man kjenne seg igjen i, selv om det er over 130 år mellom studentlivet jeg lever og det som beskrives i boka. Boka er ganske lang, og det skjer relativt lite. Ironien som Daniel går glipp av er også noe som gjør at boka skiller seg ut fra andre romaner jeg har lest, og som gir den en litt artig vri. Klassereisen som Daniel må gjennom fra bondelivet til akademika forteller mye om tiden romanen ble skrevet, og gjør det også til en interessant bok å lese, både historisk og litteraturhistorisk. Dessuten er jeg jo fan av nynorsken!

Du bør nok være litt over gjennomsnittet glad i litteratur hvis du skal lese denne. Den kan bli litt tung, men som sagt gjør Daniels tanker boka absolutt verdt å lese (eller høre på lydbok). En klassiker er jo ofte morsom å lese nettopp fordi det er en klassiker!

– Dea ♔

Hovedkilden min er Norsk litteraturhistorie (2015) skrevet av Per Thomas Andresen.

Pigen paa Anatomikammeret – kontrastar og kritikk

Diktanalyser er noe jeg lenge har prøvd å unngå, rett og slett fordi det er ganske vanskelig. Det finnes så mange sider ved diktet man kan fokusere på, og de er også ofte vanskelige å tolke og forstå. Nå har jeg endelig skrevet en diktanalyse jeg ble fornøyd med (innleveringsoppgave i faget NOR1300 på UiO), og når jeg var ferdig var det faktisk ganske gøy likevel. Analysen har forbedringspotensiale (jeg burde f.eks. utdjupa enkelte områder bedre), men den er i alle fall et eksempel på hvordan en analyse kan se ut. Også er den jo på nynorsk da ❤  God lesing! – Dea ♔

---

«Pigen paa Anatomikammeret» er eit dikt skrive av Henrik Wergeland i 1836, fyrste gong trykt i tidsskriftet Bien 1. januar i 1837. I Wergelands dikt møter vi ein legestudent som er i ferd med å utføre ein obduksjon. Legestudenten ser brått at han veit kven den døde kvinna som ligg på obduksjonsbordet er. Dei har vore naboar i barndommen. Dette får han til å tenkje på uretten i samfunnet. Diket kan sjåast på som eit angrep på klassesamfunnet og utnyttinga av dei fattige. Dette gjer at diktet skil seg ut frå typiske romantiske dikt og 1800-talet sine normer. Likevel har diktet klare romantiske trekk. I romantikken glorifiserte ein gjerne det verkelege livet. Sjølv tragiske hendingar vart måla vakre. Henrik Wergeland har i diktet «Pigen paa Anatomikammeret» skapt ein sjeldan balanse mellom romantisk dikting og sosial kritikk. Dette er eit av fleire dikt, der lesaren kanskje kan føle litt på samvitet til Wergeland, som i heile sitt korte liv engasjerte seg politisk (lokus.no. 2008.).

Det vesle som finst av handling går i fyrste omgang føre seg på eit anatomikammer. Når eg-et i diket, altså legestudenten, forstår kven kvinna er, oppstår det ei parallell verd i form av legestudenten sine tankar og refleksjonar. Slik kan eg-et i diktet fortelje to historier samstundes. Det finst altså ei konkret historie, men òg ei meir svevande tankerekke som handlar om dei sosiale problema i samfunnet. Fordi det er to parallelle handlingar i diktet vert det teke i bruk to verbalformer, presens og preteritum. Dette gjer det lettare for lesaren å skilje mellom eg-et sine tankar, og hendinga som går føre seg no. Wergeland studerte sjølv medisin i om lag to år, og vi kan difor gå ut frå at han hadde noko erfaring med obduksjonar. Det er heller ikkje umogleg at kan ha opplevd det han fortel om i diktet sjølv (Holck, 2008).

Det er spesielt to moment som eg meiner peikar seg ut i diktet, og som eg difor vel å fokusere ekstra på. Det fyrste er måten romantikk og makaber kritikk av samfunnet er blanda saman på. Det andre er dei ofselege kontrastane som pregar teksten, og som er avgjerande for å forstå diktet. Eg vil kome innom verkemiddel som er brukt for å oppnå dette, samt kva for effekt det har.

Med tanke på at diktet er skrive i romantikken, står tematikken fram som ganske rå, brutal og ansleis i forhold til det som var norma (det finst andre typar romantikk der dette ikkje er like oppsiktsvekkande). Diktet er likevel gjennomgåande romantisk. Dette legg vi kanskje særskilt merke til dersom vi ser på orda som vert nytta. Det diktet i fyrste omgang handlar om, eit lik, vert ikkje nemnd med ord. I verselinjene «i denne Armes Hjerte!», som vi finn i fyrste strofe, og «at Blod saa fagert og saa skjært», som står i fjerde strofe, vert anatomiske omgrep teke i bruk, men desse har eit svært romantisk preg over seg. Samstundes er ordet «Hjerte» her brukt i konkret form, ikkje i symbolsk, noko som tek oss tilbake til det makabre (Per Thomas Andersen, 16.01.17. Henrik Arnold Wergeland).

Eg-et i diktet skapar ei parallell tankerekke rundt dei sosiale problema i samfunnet. Desse vert det sett lys på ved hjelp av sterke kontrastar og metaforar. Hovudkontrasten vert bygd opp rundt «Fornemme Folk» og «Fattigfolk». Det vert difor òg ein sterk kontrast mellom «eg» og «ho», som representerer dei to gruppene i samfunnet. Eg-et held heile vegen ei viss avstand til situasjonen. Dette kan vere fordi han som legestudent må opptre profesjonelt, eller kanskje det oppfattast slik fordi eg-et formulerer seg så romantisk og dermed litt overflatisk til situasjonen. Legestudenten høyrer altså til «Fornemme Folk», og er overlegen på to måtar. I tillegg til at han tilhøyrer overklassa og har moglegheita til å vere legestudent, er han òg den overlegne parten der han står med kniv og lampe og ser ned på den døde kvinna på operasjonsbordet. Kvinna tilhøyrer «Fattigfolk», har truleg vore prostituert, og er no død. Ho har alltid vorte sett ned på av dei øvre laga i samfunnet, og no som ho er død, er ho meir forsvarslaus enn nokon gong. Det at den døde kroppen hennar endar opp som noko legestudentar kan øve seg på, fortel oss òg at dei lågare gruppene i samfunnet ikkje blei sett på som mykje verd. Anatomikammeret der handlinga skjer og samfunnet i tankane til legestudenten vert òg parallellar, og speilar kvarandre. Anatomikammeret opptrer altså allegorisk i diktet (Wergeland, 2011).

På det personlege planet finn vi ein kontrast mellom barndom og vaksenliv. Det som før kanskje var lett, leikent og vakkert, er no alvorleg, vanskeleg og urettferdig. Livet har gått i heilt ulike retningar for dei to naboane, og det berre fordi dei vart fødd inn i ulike lag i samfunnet. Lesaren sit her med ei kjensle av urettferd og hjelpelause. Når diktet attpåtil er vakkert formulert, får det eit uttrykk som kanskje gjer det lettare å ta inn den kritiske bodskapen. Verkemidla som vert tatt i bruk forsterkar altså kontrasten, som igjen forsterkar kjenslene til lesaren.

Wergeland set i diktet adjektiv til meir eller mindre abstrakte substantiv. Dette gjer at orda får eigenskapar dei ikkje eigentleg kan ha. Adjektiva er med på å forsterke kontrasten mellom dei fattige og dei fornemme. Døme på dette ser vi i «døde Smerte» som skildrar den unge kvinna og dei fattige si smerte på eit makabert vis, og i «stolte Verden» som framstiller verda og samfunnet som stolte, og heva over dei fattige. «denne døde Smerte», samt «der er rædsom Vittighed» viser oss ironien over det heile, og peikar kanskje mot kvifor samfunnet er som det er. Det handlar her om dei «Fornemme Folk» sin mangel på forståing og evne til å setje seg inn i dei fattige sin situasjon. «Vittighed» rimar på «ned» som viser til korleis dei øvre klassane ser ned på klassane under seg, uten å vise forståing. «Hjerte» rimar på «Smerte» og visar kanskje til ei smerte hos den fattige kvinna som held fram sjølv etter døden hennar (Sejersted & Vassenden, 2011, s.73).

Dei sterke kontrastane gjer det mogeleg for lesaren å setje seg inn i begge situasjonar, og oppleve ulikskapane sjølv. Særskilt får vi her høyre dei svake og fattige si historie gjennom eg-et. I eit samfunn der fattige vart sett på som mindreverdige menneske, og der kvinna stod under mannen var det nok vågalt å vise så mykje forståing og medkjensle med underklassa. Det er samstundes viktig å hugse på at Wergeland som diktar står heilt utanfor diktet, og at det her er eg-et som formidlar bodskapen. Eg-et verkar heller ikkje heilt sikker på kvar han står i saka, og jobbar heile vegen for å overtyde seg sjølv. Diket vert òg lest og tolka ansleis no enn for om lag 180 år sidan, ettersom samfunnet har gått gjennom ei radikal endring og diktet har vorte tolka tallause gonger.

«Pigen på Anathomikammeret» har fleire gode metaforar som gjev diktet eit uhyggeleg preg. Bøddelmetaforane om lampa som «stirrer ned» på liket, som dei øvre klassane i samfunnet stirrar ned på dei lågare klassane, og metaforen «Frække Øine skar» som kniven no gjer i kvinna sin døde kropp, er døme på dette. Det at lampa vert besjela, og at auga får kniven sin funksjon gjer at den pågåande hendinga og eg-et sine refleksjonar vert sydd saman. Høgdemetaforane er med på å understreke kor stor kontrasten mellom «Fornemme Folk» og «Fattigfolk» faktisk er (Per Thomas Andersen. 16.01.17. Henrik Arnold Wergeland).

Det er ikkje berre uhyggelege metaforar som vert teke i bruk. Den unge kvinna vert fleire gonger omtala som ein blome. «Som Blomst i Isen frossen ind» «Stedmorsblommen» og «Maanedsrosens» beskriv kanskje ulike sider ved henne, kanskje òg trekk som kan gjelde fleire fattige kvinner. Den frosne blomen kan sjåast på som ein representasjon for den døde, stive kvinnekroppen. Kanskje fortel det oss óg at kvinna er lik seg sjølv som barn, og at trekka hennar er godt bevart. Stemors-blomen kan peike på kjensla kvinna sat med ovanfor andre menneske, som heile livet hennar behandla ho som om ho var mindre verd. Ein kan tenkje seg at eit slikt menneske sit med mange vonde kjensler som frykt, smerte, og det å vere framand og ha verda mot seg. Eg-et i diktet erkjenner at den fattige, unge kvinna er vakker, fleire stader i diktet. Han seier blant anna at «Fornemme Folk» ikkje kunne fatte at eit så vakkert barn «af Fattigfolk var kommen». Månedsrosa representerer denne skjønnheita, samt kvinna sin tidlige død. Ho var vakker mens ho levde, men ho får samstundes berre ei kort stund i denne verda. Venleik kan ikkje verne henne mot «Skjebnens Haand» (lokus.no. 2008.). Bruken av blomar der det eigentleg handlar om kropp, kan òg sjåast på som metonymi. Det at naturen og mennesket vert brukt om kvarandre på denne måten, var svært vanleg i romantikken.

Noko som derimot ikkje var vanleg i romantikken, er måten Wergeland framstiller kvinna på i diktet sitt. Ei kvinne var yndig, uskuldig og eit symbol på kjærleik. I diktet vert derimot kvinna presentert i form av ein død, urein kropp. Kvinna har levd eit syndig liv som fattig og truleg prostituert ettersom det står at «Syndens Spor dem overjog». Diktet endar med å samanlikne synda kvinna truleg har sett seg skuldig i, med «Sneglens Sliim paa Løvet». Her oppstår det ein kontrast mellom forventninga av korleis kvinna skal framstillast, og korleis ho faktisk vert framstilt. Dette verset gjer at lesaren sit att med eit vemmeleg og ubehageleg bilete, som står i sterk motsetning til det vakre og poetiske språket diktet har.

Kvar strofe består av seks vers, og heile diktet fylgjer same mønster frå start til slutt. Diktet består av sekvensrim, altså aaBccB, der dei små bokstavane er einstavelsesrim, og dei store er tosavelsesrim. Verselinje ein og to rimar, nummer tre og seks rimar, og nummer fire og fem rimar. Set vi «Pigen paa Anathomikammeret» inn i eit metrisk skjema, vil vi sjå at diktet er firfota jambisk. Dette vil seie at diktet startar på ein trykklett staving og er annankvar gong trykklett og trykksterk. Kvart vers har fire slike par, ei trykklett og ei trykktung staving, og vert difor kalla firfota (Norheim & Svare. 2012. s. 64-66.). Forma gjer det truleg lettare å ta til seg kritikken i diktet.

Diktet «Pigen på Anatomikammeret» er særeige for si tid. Det vert retta sterk kritikk mot samfunnet i form av romantiske vers og strofer. Diktet visar medkjensle med dei fattige og svake i samfunnet, og visar tydeleg gjennom heile diktet den store kontrasten mellom «Fattigfolk» og «Fornemme Folk». Den døde kvinna vert som ein liten modell på korleis det store samfunnet fungerer gjennom desse kontrastane. Kontrastar er mykje tatt i bruk, og er utan tvil eit svært viktig verkemiddel i diktet. Andre verkemiddel som metaforar, samanlikningar, besjeling og bruk av adjektiv, er med på å forsterke kontrasten mellom dei to polane i samfunnet.

Diktet hadde heller ikkje hatt same effekt dersom det ikkje hadde bestått av den unike blandinga av sosial kritikk, makaber tematikk og romantisk dikting. Ja, det er faktisk òg ein kontrast mellom det romantiske språket Wergeland brukar og det dystre temaet, samt den krasse kritikken. Det hadde nok vore vanskelegare å ta innover seg bodskapen for ein 1800-talsborgar, dersom ordet lik til dømes hadde vore brukt i staden for dei romantiske metaforane. Vi kan tenkje oss at det romantiske språket var heilt nødvendig for å kunne kritisere samfunnet på denne måten, og verte teke alvorleg. Kvinna og dei fattige får her medkjensle, og kanskje ei viss form for støtte frå ein som høyrer til det øvre laget i samfunnet. Dette bryt nok ei gong med 1800-talet sine normer. Diktet provoserer, men er samstundes vakkert å lese og høyre på. Kanskje er det akkurat denne balansen som har gjort «Pigen paa Anatomikammeret» til eit av Wergeland sine mest kjende dikt.

Kjeldeliste (referansestil APA 6th):

Andersen. P.T. Mose. G. Norheim. T. (2012). Litterær analyse. En innføring. Oslo: Pax Forlag.

Holck. P. (2008.26.06) Wergeland som medisiner. Tidsskriftet Den norske legeforening. Henta frå http://tidsskriftet.no/2008/06/medisin-og-kunst/wergeland-som-medisiner , 21.02.17.

lokus.no. (2008). STØV – undervisningsopplegg til Ivo de Figueiredos bok om Henrik Wergeland. Henta frå http://www3.lokus.no/?marketplaceId=11403779&languageId=1&siteNodeId=11801531, 23.02.17.

Serjersted., J. & Vassenden, E. (2011). Lyrikk. En håndbok. Oslo: Spartakcus Forlag. S. 72-75.

Wergeland. H. (2011) Henrik Wergeland. Bokselskap. Henta frå http://www.bokselskap.no/forfattere/wergeland, 24.02.17.

Wergeland. H. (2011) Om Utvalgte dikt. 1833-45. Bokselskap. Henta frå http://www.bokselskap.no/boker/wergelanddikt/pigenpaaanatomikammeret-1836, 23.02.17.