Macbeth

Forfatter: Jo Nesbø

Utgitt: 2018

Sjanger: Krim/ thriller

Det er klart man blir litt ekstra kritisk når noen tar på seg å modernisere et verk av en av de største, hvis ikke den største, forfatteren gjennom tidene, fantastiske William Shakespeare. Men etter å ha lest Hag-Seed av Margaret Atwood, en modernisering av Shakespeares The Tempest (som var fantastisk bra!), måtte jeg jo gi Nesbø en sjanse også. Selv on Nesbø har tatt en noe "lettere" vei enn Atwood har han klart å skape en moderne krim i sitt eget univers med særtrekk og kjennetegn fra Shakespeares verden, og det er ikke bare bare.

Nesbø har modernisert Macbeth, og valgt å bruke navnene fra det originale stykket. I starten likte jeg det ikke, men etter hvert som historien blir trekt mer inn i Nesbø sitt landskap tenker man ikke like mye over det. Det gjør det også relativt lett å følge orginalhistorien og se parallellene. Det som imponerte meg mest var nok hvordan Nesbø har løst de ulike rollebesetningene, og hvordan de moderniserte karakterene utfyller rollene sine så godt. En liten genistrek må man nesten si å for eksempel å gjøre heksene om til transseksuelle prostituere som jobber for Hekate, narko-kongen som ingen ser. 

Selv om man på forhånd (dersom man har lest eller sett Macbeth av Shakespeare) vet hvordan historien ender og hvem som dør på veien, var i alle fall jeg fortsatt spent på hva som kom til å skje på neste side og i neste kapittel, mye fordi vi kanskje får komme enda litt mer inn i tankene og følelsene til karakterene i Nesbø sin versjon (noe som gjerne er tilfellet i romaner kontra drama). Det eneste jeg egentlig har å utsette på boka er at den til tider er litt unødvendig grov (etter min smak i alle fall). Jeg har også hørt at noen synes den var litt stillestående til tider (kanskje erfarne krimlesere?), men det er jeg uenig i. Spenningen og tankene som bygges opp før et drap er jo mye mer spennende enn drapet i seg selv!

Boka kan absolutt anbefales, og det til og med av en som ikke er glad i krim (men så er jeg jo veldig glad i Shakespeare da). 

I tillegg til Atwood og Nesbø er også Howard Jacobson, Anne Tyler og Jeanette Winterson del av prosjektet med å modernisere Shakespeare, så her er det mer å lese og å glede seg til.

– Dea ♔

Morgon og kveld

Forfatter: Jon Fosse

Sjanger: Roman

Utgitt: 2000

Morgon og kveld er en veldig spesiell roman om liv og død. Det meste av handlingen foregår inne i Johannes, hovedpersonen. Vi følger han fra fødsel til død, først fra farens synspunkt og deretter fra Johannes'. Når Johannes dør går han gjennom viktige hendelser i sitt eget liv, og flere indre monologer finner sted. Boka er preget av nøye gjennomtenkt oppsett, tegnsetting og gjentakelser. Ei bok som absolutt er verdt å lese, men som også krever en del refleksjon og analyse, noe det meste skrevet av Jon Fosse gjør.

– Dea ♔

Barmhjertighet

Forfatter: Knut Nærum

Sjanger: Spenningsroman

Utgitt: 2017

Knut Nærum er god med ord, og det merkes godt også i denne boka. Å skrive på en sånn måte at ei jente på 20 år kan kjenne seg igjen i tankene til en 73 år gammel mann er imponerende (eller kanskje det bare er noe feil med meg). Det er språket og beskrivelsen av det hverdagslige som gjør denne boka god. Jeg er også veldig glad i bruk av fakta og intertekstualitet. Når det kommer til handlingen ser man mye komme, også slutten. Det er litt nedtur. Det er likevel ei søt bok om "barmhjertighet", om å være menneske og om å bli eldre, og den fikk meg til å smile flere ganger. Ellers må jeg jo skryte av bokas design, som er superkult!

– Dea ♔

LIVET I BADEVÆRELSET

Forfatter: Klaus Rifbjerg
Sjanger: Dikt
Utgitt: 1960

Dette diktet ble et av mine favoritter med en gang jeg leste det. Jeg likte spesielt hvordan noe så dagligdags og dødt som et såpestykke fikk spille rollen som det tenkende subjektet, og hvordan diktet går fra hverdagslig til uhyggelig på så kort tid. Diktet har en seksuell undertone og plasseres gjerne under konfrontasjonsmodernismen. Jeg vil gjerne dele det med deg. God lesing!

– Dea ♔

LIVET I BADEVÆRELSET

Mit univers ser jeg
fra en fordybning i væggen:
Forniklede rør der rejser seg
bøjede, snoede afløb,
hvide hospitalsagtige fliser
og bruserens flueøje
hvorfra den milde forårsregn
trods alt falder.

Jeg vil bruges,
bliver brukt.

Når det grønlige vand
ligger sitrende under den elektriske pære
vil jeg bruges
bliver brugt.

Mit funktionalistiske legeme
løftes op af hænder,
kærtegnes, gnides, bevæges.
Jeg formerer mig mellem hænderne og
                                                vandet
glider over hud og hår,
gnubber en armhule
og bliver til bobler i skinnende schatte-
                                                  ringer.
Jeg vil bruges og opbruges.

Men tag meg ikke hårdt
kom ikke med gale hænder og kryst mig.
Bliv fra min krop
med disse knugende, heftige hænder.
Jeg er ikke for fastholdere.
Fang mig
og jeg forsvinder i vandet,
smutter, flygter som fisken,
slår op i glinsende blink,
vil ikke tages.

Mærk så min farlighed:
Jeg ligger stille,
fortættet inaktiv bag din hæl.
Træd et skridt tilbage
og mærk meg i det sidste sekund,
før du som en brølende bue
slynges bagover mod den tørre lyd
der fremkommer
når kraniet møder karrets kant.

Bienes historie

Forfatter: Maja Lunde

Utgitt: 2015

Sjanger: Roman

I Bienes historie møter vi tre ulike karakterer og deres familie i fortid, nåtid og fremtid. William er biolog i England i 1852, George er birøkter i USA i 2007 og Tao er håndpollineringsarbeider i Kina i 2098. Alle de tre karakterene har en forbindelse til bier, men romanen omhandler også konflikter mellom barn og voksne, og forsøk på å reparere eller redde disse relasjonene. Det er ikke bare biene som fremstilles som sårbare, men også menneskene. Ikke minst lærer man en del om bier av å lese boka, noe jeg selv satte pris på.

Williams historie var den av de tre historiene som fanget meg mest, men dette vil nok variere fra person til person. Klart vil boka falle bedre i smak dersom man interesserer seg for bier, men boka beskriver også menneskers tanker, følelser, situasjoner og relasjoner for dem som ønsker seg en god grunnhistorie. Selv om boka først kan virke noe mørk med tanke på fremtiden er den ikke uten håp. 

–Dea ♔

Att döda ett barn

Forfatter: Stig Dagerman
Sjanger: Novelle
Utgitt: 1948

Att döda ett barn er en historie om hvor sårbart og uforutsigbart livet er. Selv kun et minutt, eller bare et sekund, før man skal ta livet av et barn kan man føle lykke og ro. Novellen ble skrevet på bestilling av Nationalföreningen för trafikksäkerhetens främjande for å få ned hastigheten i trafikken. Selv har jeg kommet over novellen flere ganger, både på ungdomsskolen, trafikkskolen og på universitetet. Hypping bruk av nektingsadverb preger novellen. Det står f.eks at "det är ingen ond man"og "ingan viskar till det att det bara har åtta minuter kvar att leva". Ellers preges teksten av sterke kontraster som lys og skygge, lykke og sorg, før og etter. Jeg synes novellen er nydelig skrevet om et viktig tema, og jeg anbefaler deg absolutt å lese den.

– Dea ♔

Få meg på, for faen

Forfatter: Olaug Nilssen
Sjanger: Roman
Utgitt: 2005

Få meg på, for faen er ei ungdomsbok som omhandler ønsket om å bryte ut av gamle og kjedelige rutiner. Boka består av tre fortellinger. Vi møter studenten Maria som jobber deltid som vaskehjelp mens hun venter på at noen skal oppdage henne og gjøre henne til kjendis. Den yngste vi møter er Alma, som sliter med å forstå og kontrollere sin egen seksualitet. Sist men ikke minst møter vi kona til Sebjørn som drømmer om å bli satt pris på i en fast jobb. Alle tre hører til i den fiktive bygda Skoddeheimen som kan minne om Førde.

Kona til Sebjørn får mest plass i boka, og nevnes aldri ved navn. Hun og Sebjørn har åtte unger, blant dem Maria som studerer sosiologi i Oslo. Kona til Sebjørn føler ikke at familien hennes verdsetter arbeidet og omsorgen hun yter. Hun reiser til Oslo for å demonstrere mot nedleggelsen av Skoddeheimen nepeforedeling AS, en bedrift som egentlig ikke står i fare for å bli nedlagt.

Bokas tittel peker mot ønsket om å leve et spennende liv, men også, spesielt i Almas tilfelle, noe seksuelt. Hvis jeg måtte beskrive boka med et ord måtte det bli merkelig. Måten den er skrevet på, og fortellingen om kona til Sebjørn er det jeg likte best ved boka. Ikke minst er den skrevet på nynorsk, noe jeg liker veldig godt. Det er også laget film av boka, der hovedfokuset er lagt på Almas fortelling. Her er kona til Sebjørn blir bare så vidt nevnt.

Boka kan like gjerne leses av voksne som ungdom, men vil da antageligvis leses på en annen måte. Hvis du bare har sett filmen synes jeg du bør lese boka, fordi, som bøker ofte er, var den bedre enn filmen. Liten og rask å lese er den også.

– Dea ♔

Fuglane

Forfatter: Tarjei Vesaas
Sjanger: Roman
Utgitt: 1957

Fuglane er et av Vesaas' mest kjente verk. Romanen handler om 37 år gamle Mattis som bor hos sin tre år eldre søster, Hege. Deres forhold er svært spesielt og nært, men endres mot slutten av romanen når en tredje person kommer inn i forholdet. Det er mange aspekter ved denne romanen som er interessante å fokusere på. Likevel er Mattis som person, og i kontrast med andre, kanskje spesielt interessant. I denne analysen vil jeg derfor se nærmere på hvordan karakterene i romanen blir skildret, samt hvordan fortellerteknikken er med på å forme dem.

Fortellingen starter i landlige omgivelser. Vi får verken vite hvor eller når handlingen finner sted, men flere av naturskildringene kan minne om Telemark, der Vesaas selv holdt til. Her møter vi Mattis og Hege, som vi tidlig skjønner har et spesielt forhold. Når vi etter hvert får vite alderen deres skjønner vi at det er noe avvikende med forholdt. Det kan minne litt om et forhold mellom mor og sønn. Mattis, som er en 37 år gammel mann, er helt avhengig av Hege. Han er yngre mentalt enn enn han er fysisk, har ingen form for inntekt og lever i sin egen symbolverden. Hovedkonflikten i romanen er kollisjonen mellom Mattis sine to verdener, den ytre og den indre verden. Dette forteller oss også mye om Mattis. Den ytre verden beskrives som monoton og rutinepreget, og er en verden Mattis ikke har noe større ønske om å være en del av. Likevel prøver han for Heges skyld. Han er klar over at han er en byrde for søsteren sin, og ønsker ikke Hege annet enn godt. Mattis får seg en jobb ute på en turnipåker, men holder ikke på denne særlig lenge. Den rutinepregede verden blir for mye for han. Mattis kjeder seg, og kanskje er han også litt lat. Han viser likevel en viss interesse ovenfor et kjærestepar som også jobbe ute på åkeren, og undrer seg over hvordan de kan jobbe i så mange timer i strekk uten å kjede seg. Senere i romanen starter han også sin egen ferjevirksomhet, uten særlig hell.

Mattis sin symbolverden er en svært sentral del av fortellingen. Dette ser vi også i tittelen på boka som har fått navn etter et av romanens mest sentrale symboler. For Mattis har alt symbolsk mening. Han utvikler et spesielt forhold til rugdetrekket over huset, og til en fugl som han mener kommuniserer med han på et unikt språk. Deres "evige vennskap" brytes når rugda blir skutt. Mattis, som har fortalt en jeger om rugda, føler sterk skyld for fuglens død. Han ser også på rugdas død som et tegn på Heges død. Når lynet etter dette slår ned i et av de to ospetrærne som har navn etter søskenparet blir Mattis desperat etter å finne ut hvilket av de to trærne som har blitt truffet. Er begge disse hendelsene et tegn på at Hege dø? Både rugda og ospetreet viser seg derimot å være prolepser mot Mattis sin død, og ikke Heges.

Som nevnt tidligere er Mattis mye yngre mentalt enn fysisk. Han er en enkel, tilbakestående mann. Dette undertrekes, utenom han totale avhengighet av Hege, spesielt av to ting. Mattis er livredd for tordenvær. Han gjemmer seg hver gang tordenværet kommer, og blir også veldig engstelig når han er ute og været blir tyngre og mørkere. Utenom tordenværet peker hans hyppige kjøp av drops mot en lav mental alder. Kjøpmannen vet hva han skal ha før han har sagt det, og gir han også drops uten at han betaler for seg. Han oppfører seg, og handler som et barn i flere situasjoner. Dette ser vi også eksempel på når han slår seg vrang og på trass spiser en fluesopp forran Jørgen, eller når han sutrer og skriker når Hege er mer sammen med Jørgen enn med han.

Mattis sin motpart er Hege. Hun er en sterk og stødig kvinne, som vet hvordan hun skal håndtere Mattis. Hun har, antageligvis, levd sammen med Mattis hele sitt liv, og deler ikke den samme entusiasmen over de små tingene i livet som Mattis har. Hun hører til i den rutinepregede hverdagen som Mattis ikke orker. De sterke symbolene har heller ingen effekt på henne, verken den døde rugda eller ospetreet. Hege jobber hardt for dem begge, og hun er Mattis sin klippe. Hege er den første, og også den eneste, Mattis forteller noe til. Hun lytter, nikker og roer han ned. Det er viktig for Mattis å dele sin verden med Hege, og det er også derfor det skjærer seg da Jørgen kommer inn i bidet. Jørgen, som kommer inn i forholdet på grunn av Mattis, blir en stor glede for Hege. Etter mange år med bare Mattis har hun endelig funnet en som kan sette pris på henne på en ny måte. Jørgen endrer også Heges måte å være på ovenfor Mattis. Der hun før var mer eller mindre likgyldig, insisterer hun nå på hvordan Mattis skal oppføre seg, og på hva han skal gjøre. Mattis føler at han mister Hege til Jørgen og bygger opp et slags hat mot tømmerhoggeren. Jørgen og Mattis kommer først ganske godt overens. Jørgen er en hyggelig og snill mann, som behandler Mattis med respekt. Han setter likevel Mattis på plass etter som de blir bedre kjent, noe Mattis takler dårlig. Blant annet tråkker Jørgen over en grense når han drar Mattis ut av skjulestedet sitt mens det tordner. Hege, som før har respektert Mattis sin frykt, gjør ingenting.

Når Mattis forstår at forholdet med Hege ikke vil bli som før setter han livet sitt i naturens hender, ettersom han fortsatt er overbevist om at alt har en mening. Mattis, som ikke kan svømme, må her være ganske desperat etter å bli sett og ønsket. Han venter også ganske lenge før han gjennomfører planen sin, og venter nesten på at Hege skal gjennomskue den og stoppe han. Den psykologiske siden ved Mattis blir derfor en viktig og interessant del av boka. Denne siden forsterkes av måten fortellingen blir fortalt på.

Romanen blir fortalt i tredjeperson, og har intern fokalisering. Fortelleren er altså autoral, ekstern og allvitende i forhold til Mattis. Vi ser verden gjennom Mattis sine øyne, og vi vet hva han tenker. Vi får følelsen av å kjenne Mattis veldig godt, nesten være en del av han. Vi føler sympati med Mattis, men klarer likevel å se hvordan de andre karakterene har det i forhold til hovedpersonen. Romanen er stort sett scenisk fortalt, og leser får vite alt som skjer i de sommermånedene vi følger søskenparret. Det er likevel noen ellipser som er med på å korte ned romanen ved å utelate uviktige hendelser. Romanen har singulativ frekvens, og forteller det som skjer kun en gang. Språket er svært minimalistisk, og passer godt til Mattis' måte å være på. Dette blir en måte å understreke Mattis sin enkelhet på. Det at språket er så enkelt gjør det kanskje også lettere å forstå alle de tunge symbolene romanen inneholder.

Alle de ulike sidene ved romanen gjør at den litteraturhistorisk kan plasseres flere steder. Språket i romanen gjør at vi kunne plassert den under nyenkelheten. Likevel kjennetegnes nyenkelheten av sin mangel på tunge symbol, noe som i Fuglane er svært sentalt. Uten om språket kan vi legge merke til at romanen har flere modernistiske trekk. Følelsen av å være fremmed, annerledes og alene vokser mot slutten av romanen. Den interne fokaliseringen gjør også at subjektet, altså Mattis, står i sentrum av fortellingen og preger hvordan leseren oppfatter verden. Vi får også skildret "det ubevisste sjeleliv" gjennom Mattis. Temaet i teksten peker derimot mer mot mer mot nyrealismen, både på grunn av den psykologiske skildringen av Mattis og fokuset på etiske og moralske spørsmål. Som flere av Vesaas sine romaner inneholder Fuglane en evnesvak karakter (såkalt Tuste-motiv), her Mattis, noe som blant annet trekker fram spørsmål rundt menneskeverd.

Fuglane er en roman som preges av symbolbruk, minimalistisk språk og intern fokalisering. Kontrasten mellom Mattis' indre og ytre verden, og kontrasten mellom Mattis og Hege er viktige aspekter for å forstå romanen. Kollisjonen mellom de to verdenene, og Jørgens inntrengelse i Mattis og Heges spesielle forhold, gjør at Mattis sin verden smuldrer opp. Symbolverdenen følger Mattis helt til siste slutt. Det minimalistiske språket og Mattis' enkelhet utfyller hverandre, og den interne fokaliseringen gjør at vi blir en del av Mattis sin verden. Vi forstår hvorfor han tar valgene han tar og føler med han når han tror og føler at han er alene i verden. Leser klarer likevel å tenke hvordan de andre karakterene har det, og hva de for eksempel vil tenke om at Mattis tar sitt eget liv.

– Dea ♔

Kongens fald

Forfatter: Johannes V. Jensen
Sjanger: Roman
Utgitt: 1900 og 1901 (kom originalt ut som tre bøker)

Kongens fald er en historisk roman som handler om Mikkel Thøgersen og hans tjeneste for kong Christian den andre av Danmark, Sverige og Norge/ Kalmarunionen. Historien strekker seg fra 1400-tallet til midten av 1500-tallet. Romanen smelter sammen den lille fiktive historien som forfatteren har skapt og den store historien som er faktabasert og kan dokumenteres. Vi følger Mikkel fra han er ung til han blir gammel (i tre generasjoner). I begynnelsen ligger synsvinkelen hos Mikkel, men den skifter flere ganger. Det er likevel stort sett han historien handler om. Man får aldri noe særlig sympati for Mikkel ettersom han selv er svært lite sympatisk og omsorgsfull. Romanen i seg selv er også ganske brutal og dyster. Den store og faktabaserte historien nevner flere viktige (og brutale) hendelser i Danmarks historie, blant annet "det stockholmske blodbad", Christian den andres gjenerobring av Sverige i 1520 og Christian den andres tap av makten i 1523. Romanen omtales gjerne som hjemstavnsdiktning ettersom den omhandler spesifikke steder i Danmark. Den kan også omtales som en dekadanseroman på grunn av det moralske forfallet boka presenterer, samt den "skjulte" kritikken av Danmark. Fordi boka ble skrevet omtrent 400 år etter at historien fant sted skapes det også et veldig spesielt forhold mellom tiden det skrives om og tiden verket er fra. Det er noe vanskelig å plassere verket litteraturhistorisk. Verket har modernistiske trekk, og en eksperimentell stil. Kanskje er kritikken av det danske samfunn likevel noe mer sentralt og gjør at det vi kan plassere det under den kritiske realismen.

Personlig likte jeg den historiske siden ved boka bedre enn den fiktive. Jeg synes det er spennende å kunne lære noe nytt også fra tekster som ikke nødvendigvis må inneholde fakta, som denne romanen. Dette er nok ikke ei bok jeg ville funnet frem til selv, men den har lært meg litt om Danmarks historie og jeg er også fascinert av mengden arbeid som må ligge bak et slikt verk. Jeg tror nok det er veldig varierende hva folk vil synes om romanen, etter hvilken historisk, kulturell og litterær kunnskap de sitter på. Boka er også sær og rå på sin egen måte og passer ikke for alle. 

– Dea ♔

Sult

Forfatter: Knut Hamsun

Sjanger: Roman

Utgitt: 1890

Sult handler om et identitetsløst jeg, og er en konstant bevissthetsgjengivelse. Jeg-personen har verken familie, navn, bakgrunn, fortid eller fremtid. Vi får kun vite hva som skjer her og nå, og fortelleren (altså jeget) regulerer hva vi får vite. Romanen preges av nøye detaljgjengivelse. Man ser gjennom jegets øyne og tenker jegets tanker. Jeg-personen står i en problematisk yrkessituasjon, og går derfor rundt i Kristiania og sulter. Vi får presentert "den samme" fortellingen fire ganger. Jeget sulter, skaffer seg mat, er mett og blir sulten igjen. Dette estetiske virkemiddelet får tiden til å gå.  

Man kunne tenke seg at en slik roman ønsket å sette fokus på fattigdomsproblemet i Kristiania, men i Hamsuns roman settes det sosiale aspektet til side til fordel for det psykologiske. Jeget veksler mellom tilstander ettersom om han er mett eller sulten. Mange av valgene jeg-personen tar virker ulogiske. Til tross for at han sulter og ikke eier mer enn det han har på seg gir han for eksempel bort penger han selv akkurat har fått tak i til en annen fattig. Han lar også muligheter til å skaffe seg mat gå fra han for å "skjule" sin egen fattigdom og opprettholde sin egen ære. Jeg-personen gjennomgår ingen utvikling, og romanen har en åpen slutt. Fordi romanen preges av en livsløgn, en fornektelse av egen situasjon, omtales den gjerne for en desillusjonsroman.

Det diskuteres ofte hvor Hansums roman hører til, ettersom flere mener at modernismen ikke endå hadde kommet til Norge. Likevel kan man ikke utelukke de sterke modernisktiske trekkene boka har.  Byen beskrives som ugjestmild og setter betingelser som jeget ikke klarer å leve opp til. Verden beskrives subjektivt, og jeget lever tett på sin egen lille verdenen. Leser får også presentert vrangforestillinger og særheter. Selv om jeget kommer i kontakt med flere gjennom romanen står følelsen av å være forlatt og alene sterkt frem. Dette gjør at romanen kan plasseres under "pre"-modernismen sammen med blant annet Obstfelders Jeg ser. Noen argumenterer også for at verket kan plasseres under nyromantikken grunnet vekten på subjektiv beskrivelse og "det ubevisste sjeleliv", samt perioden det ble til i. 

Boka skiller seg ut fra alle andre bøker jeg har lest, både fordi den mangler mye informasjon man vanligvis finner i romaner, og på grunn av måten den er skrevet på. Har du ikke lest den bør du sette av litt tid til den rett og slett fordi den er annerledes.

– Dea ♔

Fröken Julie - ett naturalistiskt sorgspel

Forfatter: August Strindberg
Sjanger: Drama
Utgitt: 1888
Første gang oppsatt: 1889 (1906 i Sverige)

Dette er et stykke som er moderne for sin tid. Det ble sensurert på omtrent 870 steder i manus før det kom ut, og fikk også svært mye kritikk av den konservative svenske pressen. Spesielt forestillingen om at kvinnen er lik mannen var urimelig. Tragedien har kun en akt og en handling. Strindberg har brukt dialog på en måte som ligger nærmere den ubearbeidede virkeligheten. I stykket møter vi grevens datter, fröken Julie, tjeneren Jean og han forlovede, tjenestejenta Kristin.

Handlingen finner sted på et herregårdskjøkken fra Sankthansaften til påfølgene morgen. Fröken Julie har blitt igjen sammen med tjenestefolket i stedet for å bli med sin far, greven. Hun danser med dem, noe Jean mener sender feil signaler. Han forteller sin forlovede, tjenestejenta Kristin, at han har danset med fröken Julie og Kristin svarer at selv om frøkenen ikke er helt god så er hun fortsatt deres overordnede. Når Kristin sovner utvikler forholdet mellom fröken Julie og Jean seg til et seksuelt kjærlighetsforhold. De låser seg inne på Jeans værelse for å unngå tjenestefolket. Dette gjør at fröken Julie faller fra overklassen til underklassen, og derfor ikke har noen plass i samfunnet lenger. Fröken Julie og Jean planlegger å rømme fra gården, og fröken Julie går ovenpå for å pakke. Jean er så kry over det som har hendt at han forteller det til Kristin som nå er våken. Kristin gjør det klart at hun kommer til å gjøre alt hun kan for å stoppe deres flukt. Deretter kommer greven hjem, og Jean mener at den beste løsningen på situasjonen er at fröken Julie dør. Den morgenen går fröken Julie ut døren med Jeans barberkniv i hånden. Slik slutter stykket.

Karakterene i tragedien er sammensatte, og som stykket i seg selv, svært moderne for sin tid. Fröken Julie ble oppdratt av sin mor til å tenke som en mann. Hun har også bygget opp et hat mot menn. Etter morens død ble hun oppdratt av sin far til kvinne og datter. Dette har gjort henne til en forvirret person, som ikke vet hva hun vil eller hvilken rolle hun har. Hun har nylig brutt opp forlovelsen sin, og er fortsatt ugift i en alder av 25 år. Fröken Julie forstår ikke selv konsekvensene av det hun gjør før det er for sent.

Jean er en stolt, vulgær og belest mann. Han hører til underklassen, og har et sterkt ønske om å klatre i klassesamfunnet. Jean manipulerer fröken Julie, og er også den som til slutt ber henne ta sitt eget liv. Han vil aldri kunne klatre via fröken julie ettersom han er en mann fra underklassen og hun er en kvinne fra overklassen. Likevel bytter de roller når fröken Julie faller. Jean blir "hersker" og fröken Julie blir "tjener".

Kristin blir en bifigur i stykket. Hun er stabil og den eneste i stykket som har godtatt den rollen har i samfunnet. Dette fremhever de to andre karakterenes ustabilitet og utilfredshet. Greven blir bare nevnt, men det er tydelig at han har stor innvirkning og makt over fröken Julie og Jean. Han representeres gjennom et par støvler og et par hansker.

Stykket hører som tittelen tilsier til naturalismen. Det er svært bundet til tid (spilletid = virkelig tid) og sted (sceneanvisninger), og preges av eksakthet uten restriksjoner og tabuer. Dette legger man spesielt merke til på språket som brukes. Strindberg mente at alt i prinsippet skulle redegjøres for i den litterære teksten eller på scenen. Karakterene er et resultat av arv, miljø og omstendigheter.

For å skyte inn en liten kommentar på slutten så vil jeg bare si at jeg synes dette var et vanskelig stykke å forstå. Litt fordi det er veldig preget av sin tid, og litt fordi det er på svensk 1800-tallsspråk. Når man har lagt litt arbeid i det blir det mye morsommere å lese med en gang. Hvis du ikke har lest stykket er det ingen dum ide å ta seg tid til det.

– Dea ♔

Bondestudentar

Forfatter: Arne Garborg

Sjanger: Roman

Utgitt: 1883

Bondestudentar handler om Daniel Braut som får muligheten til å studere. Vi følger han fra han er barn, til Latinskolen og videre gjennom studietiden ved universitetet. Romanen skildrer motsetningen mellom bønder og embetdmenn, samt de utfordringne som kommer med når Daniel flytter fra landet til byen for å studere. Daniel er en klar og evnerik gutt, men han har også noen mindre positive egenskaper. Blant annet er han lat, dårlig med økonomi og han blir stadig vekk full. Han reflekterer mye rundt hva som er rett og galt, og hvilke valg han bør ta. Daniel tar flere dårlige valg, sviker bøndenes idealer og blir etter hvert rotløs og uselvstendig. Han er likevel aldri vond med vilje, bare vag og lat. 

Garborgs roman plasseres gjerne under naturalismen grunnet Daniels manglende evne til å bryte ut fra miljøet han har vokst opp i og til å passe inn i embetsmannkulturen. Arv, kulturell bakgrunn og miljø er bestemmende faktorer for Daniels utvikling. Romanen kan kategoriseres som anti-romantisk, anti-borgerlig og anti-idealistisk på grunn av måten den legger vekt på det materielle og trivielle (enkle/banale) fremfor det ideale og åndelige. Blant annet skammer Daniel seg over sin egen bakgrunn, og prøver å skjule hvor han kommer fra ved å endre navn og språk. Likevel er ikke boka bare dyster og trist, men også noe humoristisk skrevet. Mye av Bondestudentar skal være bygd på Gardborgs egne erfaringer som bondestudent.

I første omgang kan romanen minne om en dannelsesroman ettersom vi føler Daniels personlige utvikling fra han er barn til han blir voksen, men fordi Daniel ikke ender opp som noen «dannet» og «moden» mann i løpet av de 13 årene vi følger han og fordi historien ikke ender godt, ligger den nærmere en desillusjonsroman/ avviklingsroman. Romanen blir en eksempelhistorie til skrekk som peker på et samfunnsproblem. 

Verket har en autoral forteller som står utenfor handlingen, og intern fokalisering hvor vi får verden beskrevet slik Daniel ser den. Hele boka har noe ironisk over seg, og mye av ironien går over Daniel via fortelleren. Leseren føler ikke noen sterk sympati med Daniel, som utvikler seg til en vag klassesviker. Ved hjelp av det litterære språket «ber» forfatteren om en lesning der poenget er verken innlevelse eller antipati, som gjør veket til en type ny litterær kode. Dette gjør at fokuset går over til de klassebestemte og sosioøkonomiske forholdene som boka skildrer, noe som er poenget med boka. Trekker man også linjer til den Daniel man finner i Bibelen, som ble kastet i løvehulen men fortsatt holdt fast ved sin tro, sine overbevisninger og sine meninger, blir Daniel i Bondestudentar en total kontrast. Vi møter Daniel igjen i to av Garborgs senere romaner (Mannfolk og Hjaa ho Mor).

Refleksjonene til Daniel er det aspektet som jeg satte mest pris på når jeg leste boka. Mange av tankene kan man kjenne seg igjen i, selv om det er over 130 år mellom studentlivet jeg lever og det som beskrives i boka. Boka er ganske lang, og det skjer relativt lite. Ironien som Daniel går glipp av er også noe som gjør at boka skiller seg ut fra andre romaner jeg har lest, og som gir den en litt artig vri. Klassereisen som Daniel må gjennom fra bondelivet til akademika forteller mye om tiden romanen ble skrevet, og gjør det også til en interessant bok å lese, både historisk og litteraturhistorisk. Dessuten er jeg jo fan av nynorsken!

Du bør nok være litt over gjennomsnittet glad i litteratur hvis du skal lese denne. Den kan bli litt tung, men som sagt gjør Daniels tanker boka absolutt verdt å lese (eller høre på lydbok). En klassiker er jo ofte morsom å lese nettopp fordi det er en klassiker!

– Dea ♔

Hovedkilden min er Norsk litteraturhistorie (2015) skrevet av Per Thomas Andresen.

Amtmandens Døttre

Forfatter: Camilla Collett

Sjanger: Roman

Utgitt: 1854 og 1855 (to deler)

Amtmannens Døtre er en kjærlighetsroman som omhandler fornuftsekteskap. Hovedhandlingen går rundt huslæreren Georg Cold og amtmannens yngste datter, Sofie Ramm. De forelsker seg i hverandre, og leserens håp om at de en gang vil få hverandre bygges opp gjennom hele boka. Handlingen beskrives fra begges perspektiv, og forklarer leser hvordan misforståelser gjør at de til slutt likevel ikke får hverandre.

Tekstens forteller snakker men jevne mellomrom direkte til leseren, noe som gir romanen en litt artig vri. Det at vi får høre historien fra flere av karakterenes perspektiv gjør at vi får en større forståelse av hva som egentlig skjer. Når vi vet at det hele er en stor misforståelse, er det frustrerende å "se" hvordan kjærlighetsforholdet til Georg og Sofie smuldrer opp uten å kunne gripe inn. Det borgerlige samfunnet setter også klare krav til hva som forventes av unge kvinner, noe vi får flere eksempler på. Romanen omtales som Norges første problemroman, og plasseres gjerne innenfor poetisk realisme, da skrivemåten er romantisk mens innholdet er realistisk.

Jeg er kanskje spesielt kresen når det kommer til kjærlighetsromaner, men denne boka ga meg faktisk tårer i øynene. Verdt å sette av litt tid til!

– Dea ♔

Synnøve Solbakken

Forfatter: Bjørnstjerne Bjørnson

Sjanger: Roman/ bondefortelling

Utgitt: 1857

Synnøve Solbakken handler om Torbjørn som forelsker seg i Synnøve Solbakken. De to møter hverandre når de er små, og vi følger dem gjennom oppveksten. Torbjørn sloss mye, og sliter med å styre seg. Synnøve Solbakken derimot er selve symbolet på det gode. Kontrasten mellom de to gjør forholdet deres vanskelig. Til tross for vanskelighetene og ulikhetene får de til slutt hverandre.

Synnøve Solbakken er ei bok som leses best hvis den settes i en litteraturhistorisk sammenheng. Fortellingen plasseres gjerne mellom romantikken og realismen. Bjørnson roses for sin jordnære skildring av norsk bondekultur og ulike mennesketyper. Samtidig er det er viktig å ha i bakhodet at boka ble lest helt annerledes da den kom ut enn den blir nå. Boka har et litt misvisende navn ettersom det meste av boka handler om Torbjørn Granlien, ikke Synnøve Solbakken. Kontraster står svært sentralt i bondefortellingen, og da spesielt kontrasten mellom Torbjørn og Synnøve. Ettersom handlingen foregår samme sted gjennom flere år synes jeg selv at boka til tider ble litt stillestående. Men en klassiker er det, og det er morsomt å ha lest den!

– Dea ♔

Peer Gynt

Forfatter: Henrik Ibsen

Sjanger: Drama

Utgitt: 1867

Oppsatt første gang: 1876

Dette er helt klart et av mine favoritt-stykker! Alle har hørt om Peer Gynt, men det er kanskje ikke alle som har tatt seg tid til å lese dramaet. Det bør du gjøre! 

Peer Gynt handler om Peer Gynt som ljuger og sniker seg unna alle vanskelige situasjoner. Han er selvopptatt og feig, og ikke spesielt godt likt i bygdesamfunnet. Etter at han har kidnappet en brud, gjort datteren til Dovregubben gravid, funnet en som elsker han og mistet sin mor, drar ut i verden for å bli keiser. Vi følger Peer fra han er omkring 20 år til han er en gammel mann og kommer tilbake til Norge. Han møter Knappestøperen som vil smelte han om fordi Peer verken er verdig himmelen eller helvete. Dette unngår han så vidt ved å bevise at han har vært seg selv. Hans elskede Solveig har nemlig ventet på han alle disse årene, og hatt Peer i sitt hjerte.

Stykket er psykologisk komplekst og litt vanskelig å forstå. Det er et identitetsdrama, et selvoppgjør,  som stiller spørsmål ved hva det vil si å være seg selv. Karakterene kan tolkes i mange ulike retninger, men dette er også noe av det som gjør stykket så interessant. Mange av karakterene kan for eksempel minne om faktiske personer fra Ibsens samtid. Dramaet spiller på den norske selvgodheten, og er inspirert av sagaene om Per Gynt fra Gudbrandsdalen. Et annet aspekt ved dramaet som gjør at det skiller seg ut er at det er skrevet på vers, det er et dramatisk dikt. Det er bevisst bruk av trykklette og trykktunge stavelser, linjedeling og rim. Verket plasseres gjerne under den poetiske realismen fordi det utfordrer (eller i alle fall ønsker å utfordre) nasjonalromantisk tankegang, men er romantisk skrevet. Flere av oppsetningene på teater har likevel oversett satiren og fremstilt stykket som nasjonalromantisk. 

– Dea ♔

Pigen paa Anatomikammeret – kontrastar og kritikk

Diktanalyser er noe jeg lenge har prøvd å unngå, rett og slett fordi det er ganske vanskelig. Det finnes så mange sider ved diktet man kan fokusere på, og de er også ofte vanskelige å tolke og forstå. Nå har jeg endelig skrevet en diktanalyse jeg ble fornøyd med (innleveringsoppgave i faget NOR1300 på UiO), og når jeg var ferdig var det faktisk ganske gøy likevel. Analysen har forbedringspotensiale (jeg burde f.eks. utdjupa enkelte områder bedre), men den er i alle fall et eksempel på hvordan en analyse kan se ut. Også er den jo på nynorsk da ❤  God lesing! – Dea ♔

---

«Pigen paa Anatomikammeret» er eit dikt skrive av Henrik Wergeland i 1836, fyrste gong trykt i tidsskriftet Bien 1. januar i 1837. I Wergelands dikt møter vi ein legestudent som er i ferd med å utføre ein obduksjon. Legestudenten ser brått at han veit kven den døde kvinna som ligg på obduksjonsbordet er. Dei har vore naboar i barndommen. Dette får han til å tenkje på uretten i samfunnet. Diket kan sjåast på som eit angrep på klassesamfunnet og utnyttinga av dei fattige. Dette gjer at diktet skil seg ut frå typiske romantiske dikt og 1800-talet sine normer. Likevel har diktet klare romantiske trekk. I romantikken glorifiserte ein gjerne det verkelege livet. Sjølv tragiske hendingar vart måla vakre. Henrik Wergeland har i diktet «Pigen paa Anatomikammeret» skapt ein sjeldan balanse mellom romantisk dikting og sosial kritikk. Dette er eit av fleire dikt, der lesaren kanskje kan føle litt på samvitet til Wergeland, som i heile sitt korte liv engasjerte seg politisk (lokus.no. 2008.).

Det vesle som finst av handling går i fyrste omgang føre seg på eit anatomikammer. Når eg-et i diket, altså legestudenten, forstår kven kvinna er, oppstår det ei parallell verd i form av legestudenten sine tankar og refleksjonar. Slik kan eg-et i diktet fortelje to historier samstundes. Det finst altså ei konkret historie, men òg ei meir svevande tankerekke som handlar om dei sosiale problema i samfunnet. Fordi det er to parallelle handlingar i diktet vert det teke i bruk to verbalformer, presens og preteritum. Dette gjer det lettare for lesaren å skilje mellom eg-et sine tankar, og hendinga som går føre seg no. Wergeland studerte sjølv medisin i om lag to år, og vi kan difor gå ut frå at han hadde noko erfaring med obduksjonar. Det er heller ikkje umogleg at kan ha opplevd det han fortel om i diktet sjølv (Holck, 2008).

Det er spesielt to moment som eg meiner peikar seg ut i diktet, og som eg difor vel å fokusere ekstra på. Det fyrste er måten romantikk og makaber kritikk av samfunnet er blanda saman på. Det andre er dei ofselege kontrastane som pregar teksten, og som er avgjerande for å forstå diktet. Eg vil kome innom verkemiddel som er brukt for å oppnå dette, samt kva for effekt det har.

Med tanke på at diktet er skrive i romantikken, står tematikken fram som ganske rå, brutal og ansleis i forhold til det som var norma (det finst andre typar romantikk der dette ikkje er like oppsiktsvekkande). Diktet er likevel gjennomgåande romantisk. Dette legg vi kanskje særskilt merke til dersom vi ser på orda som vert nytta. Det diktet i fyrste omgang handlar om, eit lik, vert ikkje nemnd med ord. I verselinjene «i denne Armes Hjerte!», som vi finn i fyrste strofe, og «at Blod saa fagert og saa skjært», som står i fjerde strofe, vert anatomiske omgrep teke i bruk, men desse har eit svært romantisk preg over seg. Samstundes er ordet «Hjerte» her brukt i konkret form, ikkje i symbolsk, noko som tek oss tilbake til det makabre (Per Thomas Andersen, 16.01.17. Henrik Arnold Wergeland).

Eg-et i diktet skapar ei parallell tankerekke rundt dei sosiale problema i samfunnet. Desse vert det sett lys på ved hjelp av sterke kontrastar og metaforar. Hovudkontrasten vert bygd opp rundt «Fornemme Folk» og «Fattigfolk». Det vert difor òg ein sterk kontrast mellom «eg» og «ho», som representerer dei to gruppene i samfunnet. Eg-et held heile vegen ei viss avstand til situasjonen. Dette kan vere fordi han som legestudent må opptre profesjonelt, eller kanskje det oppfattast slik fordi eg-et formulerer seg så romantisk og dermed litt overflatisk til situasjonen. Legestudenten høyrer altså til «Fornemme Folk», og er overlegen på to måtar. I tillegg til at han tilhøyrer overklassa og har moglegheita til å vere legestudent, er han òg den overlegne parten der han står med kniv og lampe og ser ned på den døde kvinna på operasjonsbordet. Kvinna tilhøyrer «Fattigfolk», har truleg vore prostituert, og er no død. Ho har alltid vorte sett ned på av dei øvre laga i samfunnet, og no som ho er død, er ho meir forsvarslaus enn nokon gong. Det at den døde kroppen hennar endar opp som noko legestudentar kan øve seg på, fortel oss òg at dei lågare gruppene i samfunnet ikkje blei sett på som mykje verd. Anatomikammeret der handlinga skjer og samfunnet i tankane til legestudenten vert òg parallellar, og speilar kvarandre. Anatomikammeret opptrer altså allegorisk i diktet (Wergeland, 2011).

På det personlege planet finn vi ein kontrast mellom barndom og vaksenliv. Det som før kanskje var lett, leikent og vakkert, er no alvorleg, vanskeleg og urettferdig. Livet har gått i heilt ulike retningar for dei to naboane, og det berre fordi dei vart fødd inn i ulike lag i samfunnet. Lesaren sit her med ei kjensle av urettferd og hjelpelause. Når diktet attpåtil er vakkert formulert, får det eit uttrykk som kanskje gjer det lettare å ta inn den kritiske bodskapen. Verkemidla som vert tatt i bruk forsterkar altså kontrasten, som igjen forsterkar kjenslene til lesaren.

Wergeland set i diktet adjektiv til meir eller mindre abstrakte substantiv. Dette gjer at orda får eigenskapar dei ikkje eigentleg kan ha. Adjektiva er med på å forsterke kontrasten mellom dei fattige og dei fornemme. Døme på dette ser vi i «døde Smerte» som skildrar den unge kvinna og dei fattige si smerte på eit makabert vis, og i «stolte Verden» som framstiller verda og samfunnet som stolte, og heva over dei fattige. «denne døde Smerte», samt «der er rædsom Vittighed» viser oss ironien over det heile, og peikar kanskje mot kvifor samfunnet er som det er. Det handlar her om dei «Fornemme Folk» sin mangel på forståing og evne til å setje seg inn i dei fattige sin situasjon. «Vittighed» rimar på «ned» som viser til korleis dei øvre klassane ser ned på klassane under seg, uten å vise forståing. «Hjerte» rimar på «Smerte» og visar kanskje til ei smerte hos den fattige kvinna som held fram sjølv etter døden hennar (Sejersted & Vassenden, 2011, s.73).

Dei sterke kontrastane gjer det mogeleg for lesaren å setje seg inn i begge situasjonar, og oppleve ulikskapane sjølv. Særskilt får vi her høyre dei svake og fattige si historie gjennom eg-et. I eit samfunn der fattige vart sett på som mindreverdige menneske, og der kvinna stod under mannen var det nok vågalt å vise så mykje forståing og medkjensle med underklassa. Det er samstundes viktig å hugse på at Wergeland som diktar står heilt utanfor diktet, og at det her er eg-et som formidlar bodskapen. Eg-et verkar heller ikkje heilt sikker på kvar han står i saka, og jobbar heile vegen for å overtyde seg sjølv. Diket vert òg lest og tolka ansleis no enn for om lag 180 år sidan, ettersom samfunnet har gått gjennom ei radikal endring og diktet har vorte tolka tallause gonger.

«Pigen på Anathomikammeret» har fleire gode metaforar som gjev diktet eit uhyggeleg preg. Bøddelmetaforane om lampa som «stirrer ned» på liket, som dei øvre klassane i samfunnet stirrar ned på dei lågare klassane, og metaforen «Frække Øine skar» som kniven no gjer i kvinna sin døde kropp, er døme på dette. Det at lampa vert besjela, og at auga får kniven sin funksjon gjer at den pågåande hendinga og eg-et sine refleksjonar vert sydd saman. Høgdemetaforane er med på å understreke kor stor kontrasten mellom «Fornemme Folk» og «Fattigfolk» faktisk er (Per Thomas Andersen. 16.01.17. Henrik Arnold Wergeland).

Det er ikkje berre uhyggelege metaforar som vert teke i bruk. Den unge kvinna vert fleire gonger omtala som ein blome. «Som Blomst i Isen frossen ind» «Stedmorsblommen» og «Maanedsrosens» beskriv kanskje ulike sider ved henne, kanskje òg trekk som kan gjelde fleire fattige kvinner. Den frosne blomen kan sjåast på som ein representasjon for den døde, stive kvinnekroppen. Kanskje fortel det oss óg at kvinna er lik seg sjølv som barn, og at trekka hennar er godt bevart. Stemors-blomen kan peike på kjensla kvinna sat med ovanfor andre menneske, som heile livet hennar behandla ho som om ho var mindre verd. Ein kan tenkje seg at eit slikt menneske sit med mange vonde kjensler som frykt, smerte, og det å vere framand og ha verda mot seg. Eg-et i diktet erkjenner at den fattige, unge kvinna er vakker, fleire stader i diktet. Han seier blant anna at «Fornemme Folk» ikkje kunne fatte at eit så vakkert barn «af Fattigfolk var kommen». Månedsrosa representerer denne skjønnheita, samt kvinna sin tidlige død. Ho var vakker mens ho levde, men ho får samstundes berre ei kort stund i denne verda. Venleik kan ikkje verne henne mot «Skjebnens Haand» (lokus.no. 2008.). Bruken av blomar der det eigentleg handlar om kropp, kan òg sjåast på som metonymi. Det at naturen og mennesket vert brukt om kvarandre på denne måten, var svært vanleg i romantikken.

Noko som derimot ikkje var vanleg i romantikken, er måten Wergeland framstiller kvinna på i diktet sitt. Ei kvinne var yndig, uskuldig og eit symbol på kjærleik. I diktet vert derimot kvinna presentert i form av ein død, urein kropp. Kvinna har levd eit syndig liv som fattig og truleg prostituert ettersom det står at «Syndens Spor dem overjog». Diktet endar med å samanlikne synda kvinna truleg har sett seg skuldig i, med «Sneglens Sliim paa Løvet». Her oppstår det ein kontrast mellom forventninga av korleis kvinna skal framstillast, og korleis ho faktisk vert framstilt. Dette verset gjer at lesaren sit att med eit vemmeleg og ubehageleg bilete, som står i sterk motsetning til det vakre og poetiske språket diktet har.

Kvar strofe består av seks vers, og heile diktet fylgjer same mønster frå start til slutt. Diktet består av sekvensrim, altså aaBccB, der dei små bokstavane er einstavelsesrim, og dei store er tosavelsesrim. Verselinje ein og to rimar, nummer tre og seks rimar, og nummer fire og fem rimar. Set vi «Pigen paa Anathomikammeret» inn i eit metrisk skjema, vil vi sjå at diktet er firfota jambisk. Dette vil seie at diktet startar på ein trykklett staving og er annankvar gong trykklett og trykksterk. Kvart vers har fire slike par, ei trykklett og ei trykktung staving, og vert difor kalla firfota (Norheim & Svare. 2012. s. 64-66.). Forma gjer det truleg lettare å ta til seg kritikken i diktet.

Diktet «Pigen på Anatomikammeret» er særeige for si tid. Det vert retta sterk kritikk mot samfunnet i form av romantiske vers og strofer. Diktet visar medkjensle med dei fattige og svake i samfunnet, og visar tydeleg gjennom heile diktet den store kontrasten mellom «Fattigfolk» og «Fornemme Folk». Den døde kvinna vert som ein liten modell på korleis det store samfunnet fungerer gjennom desse kontrastane. Kontrastar er mykje tatt i bruk, og er utan tvil eit svært viktig verkemiddel i diktet. Andre verkemiddel som metaforar, samanlikningar, besjeling og bruk av adjektiv, er med på å forsterke kontrasten mellom dei to polane i samfunnet.

Diktet hadde heller ikkje hatt same effekt dersom det ikkje hadde bestått av den unike blandinga av sosial kritikk, makaber tematikk og romantisk dikting. Ja, det er faktisk òg ein kontrast mellom det romantiske språket Wergeland brukar og det dystre temaet, samt den krasse kritikken. Det hadde nok vore vanskelegare å ta innover seg bodskapen for ein 1800-talsborgar, dersom ordet lik til dømes hadde vore brukt i staden for dei romantiske metaforane. Vi kan tenkje oss at det romantiske språket var heilt nødvendig for å kunne kritisere samfunnet på denne måten, og verte teke alvorleg. Kvinna og dei fattige får her medkjensle, og kanskje ei viss form for støtte frå ein som høyrer til det øvre laget i samfunnet. Dette bryt nok ei gong med 1800-talet sine normer. Diktet provoserer, men er samstundes vakkert å lese og høyre på. Kanskje er det akkurat denne balansen som har gjort «Pigen paa Anatomikammeret» til eit av Wergeland sine mest kjende dikt.

Kjeldeliste (referansestil APA 6th):

Andersen. P.T. Mose. G. Norheim. T. (2012). Litterær analyse. En innføring. Oslo: Pax Forlag.

Holck. P. (2008.26.06) Wergeland som medisiner. Tidsskriftet Den norske legeforening. Henta frå http://tidsskriftet.no/2008/06/medisin-og-kunst/wergeland-som-medisiner , 21.02.17.

lokus.no. (2008). STØV – undervisningsopplegg til Ivo de Figueiredos bok om Henrik Wergeland. Henta frå http://www3.lokus.no/?marketplaceId=11403779&languageId=1&siteNodeId=11801531, 23.02.17.

Serjersted., J. & Vassenden, E. (2011). Lyrikk. En håndbok. Oslo: Spartakcus Forlag. S. 72-75.

Wergeland. H. (2011) Henrik Wergeland. Bokselskap. Henta frå http://www.bokselskap.no/forfattere/wergeland, 24.02.17.

Wergeland. H. (2011) Om Utvalgte dikt. 1833-45. Bokselskap. Henta frå http://www.bokselskap.no/boker/wergelanddikt/pigenpaaanatomikammeret-1836, 23.02.17.

Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant

Bøker med lange merkelige titler gjør meg nysgjerrig. Det gjorde også denne boka, skrevet av den svenske forfatteren Jonas Jonasson. For deg som har mørk humor er dette en liten gullgruve. Den handler om hundreåringen Allan Karlson som klartrer ut gjennom vinduet på gamlehjemmet, tar bussen så langt pengene rekker, og blir innblandet i diverse kriminelle handlinger. Allan har også en spennende livshistorie bak seg, og leseren blir tatt med tilbake til flere historiske hendelser.

Det er laget en film av boka. Boka er bedre enn filmen, så skal du se filmen bør du lese boka først. Uansett så er dette ei bok som mest sannsynlig for deg til å smile litt for deg selv. Den er morsom, gir deg et historisk overblikk, og beskriver personene på en måte som gjør at du blir godt kjent med dem. 

Anbefales!

– Dea ♔

Millennium-triologien

Jeg har egentlig aldri likt krim, men etter å ha sett den første filmen basert på Millennium triologien bestemte jeg meg for å gi dem en sjanse. Nå er jeg målløs. Dette er rett og slett noen av de beste bøkene jeg har lest. Skildringen av personer og hendelser er fantastisk utført, og selv om bøkene er på rundt 600+ sider hver var spenningen til å ta å føle på gjennom alle bøkene. Selv var jeg helt oppslukt fra side en i første bok til jeg lukket bok nummer tre.

Stieg Larsson døde i 2004, rett før bøkene hans kom på trykk. Han var journalist og hadde spesialisert seg på anidemokratiske, høyreekstreme og nazistiske bevegleser. Bøkene hans handler i hovedsak om journalisten om Mikael Blomkvist og Lisbeth Salander. Handlingslinjene deres flettes etter hvert sammen, og gjennom dem opplever leseren flere av samfunnets mørke sider. Kvinnemishandling, voldtekter, nazistik tankegang og misbruk av makt er bare noe av det bøkene forteller om. Til tider er bøkene brutale, men den realistiske fortellerstilen gjør at det ikke blir overdrevet.

Menn som hater kvinner er første bok, der Mikael og Lisbeth møter hverandre for første gang. Sammen havner de i etterforskningen av en brutal forsvinningssak. 

Jenta som lekte med ilden er andre bok, og har et spesielt fokus på traficing. Lisbeth blir mistenkt for trippeldrap, men Mikael nekter å tro på dette selv om bevisene mot henne er sterke.

Luftslottet som sprengtes er tredje og siste bok, og begynner der bok to sluttet. Den forteller mye om Lisbeths fortid. Politiske krefter og misbruk av makt kan avgjøre framtiden hennes, og nå trenger hun hjelp til å bevise hvordan hun har blitt misbrukt siden barndommen.

Har du sett filmene er dette absolutt ingen unnskyldning! Bøkene og filmene er to forskjellige verdener. 

Kos deg! Du kommer ikke til å angre!

– Dea ♔