Kongens fald

Forfatter: Johannes V. Jensen
Sjanger: Roman
Utgitt: 1900 og 1901 (kom originalt ut som tre bøker)

Kongens fald er en historisk roman som handler om Mikkel Thøgersen og hans tjeneste for kong Christian den andre av Danmark, Sverige og Norge/ Kalmarunionen. Historien strekker seg fra 1400-tallet til midten av 1500-tallet. Romanen smelter sammen den lille fiktive historien som forfatteren har skapt og den store historien som er faktabasert og kan dokumenteres. Vi følger Mikkel fra han er ung til han blir gammel (i tre generasjoner). I begynnelsen ligger synsvinkelen hos Mikkel, men den skifter flere ganger. Det er likevel stort sett han historien handler om. Man får aldri noe særlig sympati for Mikkel ettersom han selv er svært lite sympatisk og omsorgsfull. Romanen i seg selv er også ganske brutal og dyster. Den store og faktabaserte historien nevner flere viktige (og brutale) hendelser i Danmarks historie, blant annet "det stockholmske blodbad", Christian den andres gjenerobring av Sverige i 1520 og Christian den andres tap av makten i 1523. Romanen omtales gjerne som hjemstavnsdiktning ettersom den omhandler spesifikke steder i Danmark. Den kan også omtales som en dekadanseroman på grunn av det moralske forfallet boka presenterer, samt den "skjulte" kritikken av Danmark. Fordi boka ble skrevet omtrent 400 år etter at historien fant sted skapes det også et veldig spesielt forhold mellom tiden det skrives om og tiden verket er fra. Det er noe vanskelig å plassere verket litteraturhistorisk. Verket har modernistiske trekk, og en eksperimentell stil. Kanskje er kritikken av det danske samfunn likevel noe mer sentralt og gjør at det vi kan plassere det under den kritiske realismen.

Personlig likte jeg den historiske siden ved boka bedre enn den fiktive. Jeg synes det er spennende å kunne lære noe nytt også fra tekster som ikke nødvendigvis må inneholde fakta, som denne romanen. Dette er nok ikke ei bok jeg ville funnet frem til selv, men den har lært meg litt om Danmarks historie og jeg er også fascinert av mengden arbeid som må ligge bak et slikt verk. Jeg tror nok det er veldig varierende hva folk vil synes om romanen, etter hvilken historisk, kulturell og litterær kunnskap de sitter på. Boka er også sær og rå på sin egen måte og passer ikke for alle. 

– Dea ♔

Sult

Forfatter: Knut Hamsun

Sjanger: Roman

Utgitt: 1890

Sult handler om et identitetsløst jeg, og er en konstant bevissthetsgjengivelse. Jeg-personen har verken familie, navn, bakgrunn, fortid eller fremtid. Vi får kun vite hva som skjer her og nå, og fortelleren (altså jeget) regulerer hva vi får vite. Romanen preges av nøye detaljgjengivelse. Man ser gjennom jegets øyne og tenker jegets tanker. Jeg-personen står i en problematisk yrkessituasjon, og går derfor rundt i Kristiania og sulter. Vi får presentert "den samme" fortellingen fire ganger. Jeget sulter, skaffer seg mat, er mett og blir sulten igjen. Dette estetiske virkemiddelet får tiden til å gå.  

Man kunne tenke seg at en slik roman ønsket å sette fokus på fattigdomsproblemet i Kristiania, men i Hamsuns roman settes det sosiale aspektet til side til fordel for det psykologiske. Jeget veksler mellom tilstander ettersom om han er mett eller sulten. Mange av valgene jeg-personen tar virker ulogiske. Til tross for at han sulter og ikke eier mer enn det han har på seg gir han for eksempel bort penger han selv akkurat har fått tak i til en annen fattig. Han lar også muligheter til å skaffe seg mat gå fra han for å "skjule" sin egen fattigdom og opprettholde sin egen ære. Jeg-personen gjennomgår ingen utvikling, og romanen har en åpen slutt. Fordi romanen preges av en livsløgn, en fornektelse av egen situasjon, omtales den gjerne for en desillusjonsroman.

Det diskuteres ofte hvor Hansums roman hører til, ettersom flere mener at modernismen ikke endå hadde kommet til Norge. Likevel kan man ikke utelukke de sterke modernisktiske trekkene boka har.  Byen beskrives som ugjestmild og setter betingelser som jeget ikke klarer å leve opp til. Verden beskrives subjektivt, og jeget lever tett på sin egen lille verdenen. Leser får også presentert vrangforestillinger og særheter. Selv om jeget kommer i kontakt med flere gjennom romanen står følelsen av å være forlatt og alene sterkt frem. Dette gjør at romanen kan plasseres under "pre"-modernismen sammen med blant annet Obstfelders Jeg ser. Noen argumenterer også for at verket kan plasseres under nyromantikken grunnet vekten på subjektiv beskrivelse og "det ubevisste sjeleliv", samt perioden det ble til i. 

Boka skiller seg ut fra alle andre bøker jeg har lest, både fordi den mangler mye informasjon man vanligvis finner i romaner, og på grunn av måten den er skrevet på. Har du ikke lest den bør du sette av litt tid til den rett og slett fordi den er annerledes.

– Dea ♔

En liten begrepsoversikt...

Når man skal analysere litterære tekster er det en del begreper det kan være greit å ha kontroll på. Her har jeg laget en liten oversikt over noen av dem.

Motiv eller tema?

Motivet er et verks konkrete forestilling, altså det verket handler om på et konkret nivå.

Temaet er et verks "egentlige" mening, altså hva det handler om i en mer abstrakt forstand.

Fortelling eller historie?

En fortelling er fortellingen slik den blir fortalt (gjerne kalt discourse).

Historien er det det fortelles om (gjerne kalt story).

Fortellerstemmen

En autoral forteller står utenfor handlingen og er refererende.

En personal forteller er en del av handlingen og formidler det som skjer slik jeg-personen selv opplever det. 

En allvitende forteller er ekstern, har ingen begrensning på informasjon og det brukes nullfokalisering.

En tredjepersonsfortelling (han/hun) har en ekstern forteller og intern fokalisering.

En jeg-fortelling har en intern forteller og intern fokalisering.

Fokalisering

Handler om hvem som ser og føler i teksten kontra hvem som snakker, altså hvor synsvinkelen ligger. Vi har tre typer fokalisering:

Intern fokalisering - sansene ligger hos en som er del av fortellingen. Man ser verden gjennom karakterens øyne.

Ekstern fokalisering - sansene fokuseres på et bestemt sted utenfor karakterene i fortellingen. Fortelleren har ikke tilgang til karakterenes tanker og følelser.

Nullfokalisering - fortelleren har tilgang til alt alle føler og tenker, men har ikke noe bestemt ståsted i fortellingen.

Trope eller figur?

En trope er en talefigur som innebærer spill med ordets betydning (dette kan f.eks. være besjeling, synekdoke eller metonymi).

En figur er et billedlig uttrykk på setningsnivå som former det språklige uttrykket, men som ikke utvider ordets betydning (dette kan f.eks være allegori, anafor eller ironi).

Tidsmessig utstrekning

Scene - alt som skjer fortelles.

Referat - det viktigste av det som skjedde fortelles.

Ellipse - mindre viktige hendelser blir ikke nevnt.

Forlengelse - en scene strekkes ut slik at fortellingen tar lenger tid enn selve hendelsen.

Pause - hendelsesforløpet står stille mens fortellingen fortsetter.

Rekkefølge

Kronologisk - fra start til slutt.

Prolepse (frampek) - noe fra starten peker på noe som vil skje mot slutten.

Analepse (tilbakeblikk) - fortellingen viser til noe som har skjedd.

Frekvens

Singulativ frekvens - noe skjer en gang og fortelles en gang.

Repetativ frekvens - noe skjer en gang og fortelles flere ganger.

Iterativ frekvens - noe skjer flere ganger og fortelles en gang.

Jeg håper oversikten kan være til hjelp!

– Dea ♔

Hovedkilden min er Litterær analyse. En innføring (2012) skrevet av P.T Andersen, G. Mose, T. Norheim m.fl.

Fröken Julie - ett naturalistiskt sorgspel

Forfatter: August Strindberg
Sjanger: Drama
Utgitt: 1888
Første gang oppsatt: 1889 (1906 i Sverige)

Dette er et stykke som er moderne for sin tid. Det ble sensurert på omtrent 870 steder i manus før det kom ut, og fikk også svært mye kritikk av den konservative svenske pressen. Spesielt forestillingen om at kvinnen er lik mannen var urimelig. Tragedien har kun en akt og en handling. Strindberg har brukt dialog på en måte som ligger nærmere den ubearbeidede virkeligheten. I stykket møter vi grevens datter, fröken Julie, tjeneren Jean og han forlovede, tjenestejenta Kristin.

Handlingen finner sted på et herregårdskjøkken fra Sankthansaften til påfølgene morgen. Fröken Julie har blitt igjen sammen med tjenestefolket i stedet for å bli med sin far, greven. Hun danser med dem, noe Jean mener sender feil signaler. Han forteller sin forlovede, tjenestejenta Kristin, at han har danset med fröken Julie og Kristin svarer at selv om frøkenen ikke er helt god så er hun fortsatt deres overordnede. Når Kristin sovner utvikler forholdet mellom fröken Julie og Jean seg til et seksuelt kjærlighetsforhold. De låser seg inne på Jeans værelse for å unngå tjenestefolket. Dette gjør at fröken Julie faller fra overklassen til underklassen, og derfor ikke har noen plass i samfunnet lenger. Fröken Julie og Jean planlegger å rømme fra gården, og fröken Julie går ovenpå for å pakke. Jean er så kry over det som har hendt at han forteller det til Kristin som nå er våken. Kristin gjør det klart at hun kommer til å gjøre alt hun kan for å stoppe deres flukt. Deretter kommer greven hjem, og Jean mener at den beste løsningen på situasjonen er at fröken Julie dør. Den morgenen går fröken Julie ut døren med Jeans barberkniv i hånden. Slik slutter stykket.

Karakterene i tragedien er sammensatte, og som stykket i seg selv, svært moderne for sin tid. Fröken Julie ble oppdratt av sin mor til å tenke som en mann. Hun har også bygget opp et hat mot menn. Etter morens død ble hun oppdratt av sin far til kvinne og datter. Dette har gjort henne til en forvirret person, som ikke vet hva hun vil eller hvilken rolle hun har. Hun har nylig brutt opp forlovelsen sin, og er fortsatt ugift i en alder av 25 år. Fröken Julie forstår ikke selv konsekvensene av det hun gjør før det er for sent.

Jean er en stolt, vulgær og belest mann. Han hører til underklassen, og har et sterkt ønske om å klatre i klassesamfunnet. Jean manipulerer fröken Julie, og er også den som til slutt ber henne ta sitt eget liv. Han vil aldri kunne klatre via fröken julie ettersom han er en mann fra underklassen og hun er en kvinne fra overklassen. Likevel bytter de roller når fröken Julie faller. Jean blir "hersker" og fröken Julie blir "tjener".

Kristin blir en bifigur i stykket. Hun er stabil og den eneste i stykket som har godtatt den rollen har i samfunnet. Dette fremhever de to andre karakterenes ustabilitet og utilfredshet. Greven blir bare nevnt, men det er tydelig at han har stor innvirkning og makt over fröken Julie og Jean. Han representeres gjennom et par støvler og et par hansker.

Stykket hører som tittelen tilsier til naturalismen. Det er svært bundet til tid (spilletid = virkelig tid) og sted (sceneanvisninger), og preges av eksakthet uten restriksjoner og tabuer. Dette legger man spesielt merke til på språket som brukes. Strindberg mente at alt i prinsippet skulle redegjøres for i den litterære teksten eller på scenen. Karakterene er et resultat av arv, miljø og omstendigheter.

For å skyte inn en liten kommentar på slutten så vil jeg bare si at jeg synes dette var et vanskelig stykke å forstå. Litt fordi det er veldig preget av sin tid, og litt fordi det er på svensk 1800-tallsspråk. Når man har lagt litt arbeid i det blir det mye morsommere å lese med en gang. Hvis du ikke har lest stykket er det ingen dum ide å ta seg tid til det.

– Dea ♔

Bondestudentar

Forfatter: Arne Garborg

Sjanger: Roman

Utgitt: 1883

Bondestudentar handler om Daniel Braut som får muligheten til å studere. Vi følger han fra han er barn, til Latinskolen og videre gjennom studietiden ved universitetet. Romanen skildrer motsetningen mellom bønder og embetdmenn, samt de utfordringne som kommer med når Daniel flytter fra landet til byen for å studere. Daniel er en klar og evnerik gutt, men han har også noen mindre positive egenskaper. Blant annet er han lat, dårlig med økonomi og han blir stadig vekk full. Han reflekterer mye rundt hva som er rett og galt, og hvilke valg han bør ta. Daniel tar flere dårlige valg, sviker bøndenes idealer og blir etter hvert rotløs og uselvstendig. Han er likevel aldri vond med vilje, bare vag og lat. 

Garborgs roman plasseres gjerne under naturalismen grunnet Daniels manglende evne til å bryte ut fra miljøet han har vokst opp i og til å passe inn i embetsmannkulturen. Arv, kulturell bakgrunn og miljø er bestemmende faktorer for Daniels utvikling. Romanen kan kategoriseres som anti-romantisk, anti-borgerlig og anti-idealistisk på grunn av måten den legger vekt på det materielle og trivielle (enkle/banale) fremfor det ideale og åndelige. Blant annet skammer Daniel seg over sin egen bakgrunn, og prøver å skjule hvor han kommer fra ved å endre navn og språk. Likevel er ikke boka bare dyster og trist, men også noe humoristisk skrevet. Mye av Bondestudentar skal være bygd på Gardborgs egne erfaringer som bondestudent.

I første omgang kan romanen minne om en dannelsesroman ettersom vi føler Daniels personlige utvikling fra han er barn til han blir voksen, men fordi Daniel ikke ender opp som noen «dannet» og «moden» mann i løpet av de 13 årene vi følger han og fordi historien ikke ender godt, ligger den nærmere en desillusjonsroman/ avviklingsroman. Romanen blir en eksempelhistorie til skrekk som peker på et samfunnsproblem. 

Verket har en autoral forteller som står utenfor handlingen, og intern fokalisering hvor vi får verden beskrevet slik Daniel ser den. Hele boka har noe ironisk over seg, og mye av ironien går over Daniel via fortelleren. Leseren føler ikke noen sterk sympati med Daniel, som utvikler seg til en vag klassesviker. Ved hjelp av det litterære språket «ber» forfatteren om en lesning der poenget er verken innlevelse eller antipati, som gjør veket til en type ny litterær kode. Dette gjør at fokuset går over til de klassebestemte og sosioøkonomiske forholdene som boka skildrer, noe som er poenget med boka. Trekker man også linjer til den Daniel man finner i Bibelen, som ble kastet i løvehulen men fortsatt holdt fast ved sin tro, sine overbevisninger og sine meninger, blir Daniel i Bondestudentar en total kontrast. Vi møter Daniel igjen i to av Garborgs senere romaner (Mannfolk og Hjaa ho Mor).

Refleksjonene til Daniel er det aspektet som jeg satte mest pris på når jeg leste boka. Mange av tankene kan man kjenne seg igjen i, selv om det er over 130 år mellom studentlivet jeg lever og det som beskrives i boka. Boka er ganske lang, og det skjer relativt lite. Ironien som Daniel går glipp av er også noe som gjør at boka skiller seg ut fra andre romaner jeg har lest, og som gir den en litt artig vri. Klassereisen som Daniel må gjennom fra bondelivet til akademika forteller mye om tiden romanen ble skrevet, og gjør det også til en interessant bok å lese, både historisk og litteraturhistorisk. Dessuten er jeg jo fan av nynorsken!

Du bør nok være litt over gjennomsnittet glad i litteratur hvis du skal lese denne. Den kan bli litt tung, men som sagt gjør Daniels tanker boka absolutt verdt å lese (eller høre på lydbok). En klassiker er jo ofte morsom å lese nettopp fordi det er en klassiker!

– Dea ♔

Hovedkilden min er Norsk litteraturhistorie (2015) skrevet av Per Thomas Andresen.